Den menneskelige faktoren

Korte romferder er som regel en fantastisk opplevelse for deltakerne. Over halvparten av dem utsettes riktignok for en omkring to dagers romsyke som skyldes kroppens tilvenning til vektløshet og som gir seg utslag i kvalme, svimmelhet og nedsatt arbeidskapasitet. Det kan dessuten oppstå søvnproblemer blant annet fordi lys/mørke-syklusen er uvant, men alt i alt gir ferden en følelse av å ha vært med på noe helt spesielt, mener de få som har fått sjansen.

Situasjonen er annerledes for lange opphold, sier professor Mjeldheim Sandal. Her kommer nemlig en rekke andre stressfaktorer inn i bildet. Noen kan være knyttet til boforholdene i romstasjonen, andre til variable faktorer og til egenskaper ved besetningen, egenskaper som ikke kommer for dagen på korte romferder.

Boforholdene kan omfatte volum tilgjengelig for arbeid, hvile, rekreasjon og fysisk trening. For lite volum kan gi følelsen av manglende privatliv. Volum per besetningsmedlem har med kvantitet å gjøre, men også kvalitet er viktig – støy, vibrasjoner, luftens sammensetning, temperatur og fuktighetsgrad, dessuten fargevalg, vinduer til betraktning av jordoverflaten og mulighet for å drive fysisk trening. Beslektede trivselsfaktorer er tilgjengeligheten av kommunikasjonssystemer for kontakt ikke bare med kontrollsentre men også familie og venner, rekreasjonstilbud, sikkerhetsforanstaltninger, redningsmuligheter og naturligvis maten. Alt vil kunne være kilde til gnisninger.

Av variable faktorer nevner professor Mjeldheim Sandal oppholdets varighet, arbeidspress, risiko, oppgaver, monotoni og tidsplan. Opplevelse av monotoni, kjedsomhet og mangel på variasjon antas å være fremtredende kilder til stress underlangvarige opphold, og kan forlenge reaksjonstiden i en krisesituasjon.

Egenskaper ved besetningen trekker inn personlighet, ferdigheter, kulturell bakgrunn, homogenitet og evnen til å utfylle hverandre.

Romfartens historie har mange beretninger om følgen av avvik for ulike faktorer – fra det som kan virke ubetydelig til hendelser som har hatt store konsekvenser.

En intervjuundersøkelse av 54 astronauter og kosmonauter viste at mange opplevde misforståelser oppstått på grunn av vanskeligheter med å oppfatte og tolke ansiktsuttrykk fordi kroppsvæskene i vektløs tilstand har en tendens til å samle seg i de øvre delene og dermed får ansiktet til å virke mer oppblåst. En amerikansk kvinnelig astronaut fortalte at hun etter hvert utviklet en sterk lengsel etter grønnfarge, som var så å si fraværende i romstasjonen.

Av mer alvorlige hendelser nevner professor Mjeldheim Sandal kollisjonen som inntraff i juni 1997 mellom det ubemannede russiske forsyningsfartøyet Progress M-34 og romstasjonen Mir under prøving av et nytt navigasjonssystem. Verst gikk det ut over den store jordobservasjonsseksjonen Spektr, som fikk punktert trykkskallet og ødelagt et solcellepanel. Besetningen forberedte seg på evakuering, men fikk stengt luken til Spektr. Det lyktes ikke å få tettet hullet (på størrelse med et frimerke) i seksjonen, og den ble permanent avstengt. En undersøkelseskommisjon konkluderte med at ulykken kunne tilskrives menneskelig svikt trolig som følge av tretthet og søvnmangel. I et annet tilfelle tvang psykiske og mellommenneskelige problemer en besetning til å returnere Jorden tidligere enn beregnet.

Ellers oppstår det ganske ofte spenninger og endog konflikter mellom besetningen og kontrollsenteret. Fra mannskapets side har dette flere ganger vært begrunnet med urimelig arbeidsbelastning og manglende sensitivitet hos spesialistene i kontrollsenteret. Etter en hektisk innkjøringsfase med teknisk svikt, ekstremt arbeidspress og et stramt tidsskjema, fortelles det at første besetning i USA´s eksperimentelle romstasjon Skylab nærmest gikk til streik og slo av kommunikasjonen med bakken. I etterkant kom det frem at besetningen hadde følt et ubehag fordi den mente seg detaljstyrt i alt den foretok seg og opplevde liten forståelse og respekt fra menneskene i kontrollsenteret. Ved en annen anledning ble en amerikansk astronaut i arbeid utenfor den russiske romstasjonen Mir stadig detaljstyrt av det russiske kontrollsenteret. Hendelsen oppsto trolig som følge av språkproblemer og kulturforskjeller, men ble tolket som utslag av mistillit til den treningen amerikanske astronauter gjennomgikk i forbindelse med Romferge/Mir-programmet. En undersøkelse gjennomført blant astronauter som hadde deltatt på flernasjonale flyvninger viste at samarbeidsproblemer ofte kunne tilbakeføres til ulikheter i behov for privatliv, humor, vektlegging av besetningens interesser og behov fremfor individuelle medlemmers, dessuten syn på kjønnsroller. For en stor del altså kulturelt betinget.

Det lengste engangsopphold i rommet til nå er på 438 dager. En ferd til Mars kan komme til å ta 1 000 dager, inklusive et ganske langt opphold på planeten. Slike reisetider vil kunne forsterke problemene, men i tillegg kommer at besetningen på en romstasjon vet den vil kunne returnere Jorden eller bli hentet på kort varsel. Slik er det ikke på en Mars-ferd.

Menneskets fremtidige tilstedeværelse i rommet vil kreve mer psykologisk innsikt blant annet gjennom flere studier av astronauter under opphold i rommet, bedre oppfølgning og mer simulering. Dermed kan utvelgelseskriteriene og treningsprogrammene for besetningene bli bedre og de forebyggende tiltakene mer effektive, sier professor Mjeldheim Sandal.