Nuna krysser polarsirkelen
Andøya, 22. august Nuna II forlot Teknikens Hus i Luleå med glade barn langs veien og under en sky av fargefulle ballonger. Det skulle bli en lang tur til Kiruna – omkring 350 km langs E10. Det var ikke mye solskinn å se, og himmelen ble mørkere og mørkere jo mer kolonnen nærmet seg polarsirkelen. Det varte ikke lenge før regnet kom og vi ble tvunget til å sette Nuna i traileren.
Etter bare trær i time etter time var det herlig til slutt å se reinsdyr langs veien, men ikke en gang Wubbo klarte å ta bilder av dem selv om han løp etter. Som kompensasjon spiste vi et reinsdyr-smørbrød i en restaurant.
Den aftenen hadde vi en storartet middag på Scandic Hotell. Her var Linda og Jonas, våre svenske hjelpere, på hjemmebane. De ledet noen av oss gjennom Kirunas natteliv, og det ble en hyggelig aften.
Lørdag morgen var Nuna utstilt under et Åpent Hus arrangement ved Esrange-rakettskytefeltet i Kiruna. Det var fremdeles overskyet, men i hvert fall tørt mesteparten av dagen. Vi fikk anledning til å fly over området i helikopter.
Om ettermiddagen dro vi mot Narvik, der vi besøkte en solcelle-fabrikk. Nuna ble parkert ved Høgskolen i Narvik, og her fikk vi en omvisning. Men alle var trette og sluknet ganske umiddelbart da vi omsider kom til hotellet.
Det ble ikke noen lang natt, siden vi måtte starte turen mot Andøya klokken 07.00 søndag morgen. Dessverre førte regn og tåke til at Nuna II måtte i traileren, men værforholdene bedret seg slik at vi kunne ta den ut igjen. Til stor glede for vår nye norske hjelpegruppe, som ikke hadde sett Nuna II kjøre.
Mottakelsen vi fikk da vi nådde Andøya var overveldende. Andenes syntes så liten og forlatt med de høye fjellene, det frodige havet og de små trehusene. Men det virket som om alle innbyggerne hadde samlet seg på Idrettsplassen for å se den fremtidsrettede solbilen! Og de gjorde virkelig ære på den med røkeffekter og fascinerende musikk. Rosita holdt en åpningstale på norsk og introduserte alle gruppens medlemmer før bilen gjorde en kort sving på parkeringsplassen. Det store øyeblikket var kommet for Eric, Jonas og Rosita – de kjørte Nuna for første gang.
Og der endte den skandinaviske reisen med Nuna II. Noen av oss dro samme dag til Kiruna, resten reiste dagen etter. Tirsdag ville alle være tilbake i Nederland.
Vi hadde det storartet der oppe i nord, og vi nøt kjøringen gjennom nydelige landskaper i Norge og Sverige. Men det viktigste var at vi nådde ut til en masse mennesker – unge som gamle – og overbeviste dem om betydningen av solenergi og potensialet for praktisk bruk.